Inn i evigheten – og forbi!

Det er lørdag. En etterlengtet frilørdag. Ut av mine nyinnkjøpte pc-høytalere synger Natalie Nordnes om at hun har sine fineste klær på. Den er ganske fet den låten. Den setningen var litt østlandsk, jeg vet. Det jeg egentlig skal skrive om på bloggen i dag handler ganske enkelt om brød. Ikke spesielt om grovbrød, loff eller spleisebrød. Nei, bare om brød. Sånn generelt. Under en handlerunde på torsdag innså jeg at tid til å skjære opp brødet i butikken ikke var tilstede. Noen ventet på meg, og jeg ventet på andre. Ingen tid. Jeg kom hjem og skulle fryse brødet. Åh, der kom Mats Berven ut av høytalerne med sangen “Eple”. Liker det!

platekompaniet.no

Uansett, vi snakket jo om brød. Brødet var altså ikke oppskjært, så den gode, gamle brødkniven ble funnet frem. Jeg skjærte først brødet i to og frøs den ene halvdelen. Noe angrende med tanke på at vi da må tine hele brødet neste gang vi skal ha brød fra frysen. Vanligvis er det bare to og to skiver som blir tint i brødristeren. Rutinene ryker. Jeg skjærte den andre halvdelen opp i skiver. Noe som føltes helt unaturlig. Det er jo en maskin på butikken som gjør dette for oss nå til dags! Neste generasjon kan sikkert ikke skjære brød de. De kommer sikkert også til å tro at hjemmelaget brød, eller brød fra bunnen av er det samme som 1 2 3 brød fra Møllerens bakeri som man bare trenger å tilsette vann i. Ikke tro at jeg er i mot brødskjærermaskinene på matvarebutikkene, tro heller at jeg er for å ta vare på noe av det “gamle”.

Hvis du skal ta med deg noe fra dette blogginnlegget så må det garantert være dette: Vi har et ansvar hengende over oss – lær neste generasjon å skjære opp brødet sitt med kniv og vis dem hva hjemmelaget betyr.